Å jobbe sammen om finansieringssøknaden for DÁVGI-prosjektet føltes som et eget prosjekt og lærte meg verdifulle leksjoner om betydningen av menneskelig kontakt og behovet for tid og utholdenhet.

Den kvelden søknaden skulle leveres, mens jeg gikk gjennom budsjettet én siste gang, oppdaget jeg en skjevhet i den planlagte fordelingen av finansiering mellom Saami Council og de tyske institusjonene på grunn av ulike beregninger av indirekte kostnader. Hjertet sank, fordi prosjektet vårt om etisk forskning så ut til å stå på et urettferdig grunnlag.

Til tross for stresset ble det lettere å ta kontakt med Elle Merete i Saami Council fordi vi allerede hadde bygget opp tillit gjennom tidligere samarbeid. Jeg følte at jeg tok kontakt med et menneske, ikke en institusjon.

Takket være de eksisterende relasjonene mellom de potensielle prosjektpartnerne, og selv om vi ikke visste om prosjektet til slutt ville få støtte, fortsatte vi å videreutvikle søknaden. Vi leverte den ikke den dagen, men bestemte oss for å sette av den nødvendige tiden til å lage et rettferdig budsjett. Selv om vi ikke kunne endre finansieringsstrukturene, fant vi en løsning som sikret proporsjonal finansiering for alle partnerinstitusjonene.